Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men, det finnes og mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og at de kan kalles pårørende. Det er mange barn i Norge som opplever at foreldrene misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er og pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene er fattige. Flere barn enn vi tror opplever og å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel.
Barn er også pårørende når noen av de nærmeste dør.
De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne vansker. Dette er viktig å forebygge.
Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens egne barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av om dine barn kan regnes som pårørende:
- Hvilken relasjon har barnet ditt til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
- Hvordan er barnet påvirket av det som skjer? Har barnet sett eller opplevd noe? Er de vanlige rutinene endret? Har hverdagen endret seg?
- Hva slags belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du tror handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svare på spørsmålene, spør barnet!
Les mer om barn som pårørende på:
Helsepersonell har plikt til å bidra til at barn og unge under 18 år blir ivaretatt som pårørende. Dette gjelder når mor eller far har en psykisk sykdom, rusproblemer eller alvorlig fysisk sykdom eller skade.
Arbeidet med barn som pårørende skal, så langt som mulig, skje i samråd og samarbeid med pasienten. Helsepersonell skal hjelpe til med å ta vare på barna gjennom å veilede og bistå foreldrene. Alt arbeidet skal i utgangspunktet skje innenfor rammene av taushetsplikten. Helsepersonell må derfor innhente samtykke fra den som er syk for å ivareta barna og samarbeide med andre. Hjelpen skal være helhetlig og sammenhengende, og aktuelle hjelpeinstanser må samarbeide.
Det er foreldre som har foreldreansvaret for barnet, som skal gi barnet omsorg og omtanke (barneloven §30). Det innebærer at det er foreldrene som har ansvaret for å informere og følge opp barn og unge når det oppstår helseproblemer i familien. Trenger barnet ytterligere oppfølging er altså utgangspunktet at det er foreldrene eller den med foreldreansvar som må ta avgjørelsen om å ta kontakt med helsetjenesten for å få hjelp.
Helsepersonell har plikt til å:
- Avklare om pasienten har barn
- Avklare barnas omsorgssituasjon og informasjonsbehov
- Gi råd og veilede foreldre og andre med foreldreansvar
- Planlegge og gjennomføre tiltak i samarbeid med foreldrene
Les mer om dette: Rundskriv Barn som pårørende
Andre ansatte i kommunen er også pålagt å handle dersom en opplever en bekymring knyttet til et barn eller en ungdom, selv om en i utgangspunktet har kontakt med de foresatte.
Samtykke
En skal som tilsatt alltid ha signert samtykke før en kan informere pårørende eller andre om pasienten/brukeren/familien sin aktuelle situasjon. En kan likevel gi generell informasjon uten samtykke. Som helsepersonell skal en alltid gi tilbud om generell informasjon til pårørende.
Lenke til samtykkeskjema
Informasjon og støtte til barn og ungdom som pårørende når samtykke foreligger
En skal forsøke å avklare situasjon og behov ved hvert enkelt tilfelle. Barn og unge i same familie kan og ha ulike behov. En skal bidra til at pasienten/foreldrene hører på og legger vekt på barnet/ungdommen sin mening i tråd med barnet sin alder og modning. Dersom samtykke foreligger, kan helsepersonell tilby å ta del i en samtale.
Helsepersonell skal, så langt det er mulig, avklare med pasienten at andre tar hånd om barnet/ungdommen og om omsorgssituasjonen er tilfredsstillende.
Det en skal forsøke å avklare er:
- Er foreldrene i stand til å bistå barnet eller ungdommen med problemer og belastninger?
- Får barnet eller ungdommen tilstrekkelig følelsesmessig støtte, oppfølging og trygghet ut fra alder og utvikling og den aktuelle situasjonen?
- Hvordan er dagliglivet for barnet eller ungdommen organisert og ivaretatt med tanke på struktur og rutiner?
- Ved sykdom, funksjonsnedsettelser eller spesielle behov hos barnet eller ungdommen, hva er eksisterende hjelpetiltak eller kontakt med hjelpeinstanser?
- Tar voksne ansvar for praktiske oppgaver i hjemmet?
- Tak voksne ansvar for omsorgsoppgaver for den syke?
En skal videre avklare hvilken informasjon og oppfølging barn som pårørende trenger.
Snakk med familien om hverdagen i barnehagen og på skolen
Når ansatte vurderer at situasjoner i hjemmet vil påvirke små barn, bør en snakke med foresatte om betydningen av å samarbeide med barnehagen/skolen. Når ansatte får informasjon om situasjonen familien er i, kan de forstå og ta bedre vare på barna.
Når lærere får informasjon, kan de være til støtte og hjelp og legge til rette for barnet eller ungdommen. I samråd med foresatte og barnet/ungdommen kan skolen vurdere hva som bør gjøres for at eleven skal få det best mulig. Skolehelsetjenesten kan tilby samtaler med helsesykepleier. Skolehelsetjenesten kan også vurdere om det er behov for mer omfattende hjelpetiltak.
Her bør en benytte Veileder for Bedre Tverrfaglig Innsats for å sikre god prosess.
Les mer om barn som pårørende:
Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten
Barn som pårørende – Resultater fra en mulitsenterstudie
Ressurser for helsepersonell i samtale med familier
Ressurs for helsepersonell for samtale med voksne og barn: